Identitet og traumer


Jeg vil

Ordet identitet kommer fra latin og betyr  ”det samme”, altså å stemme over ens med meg selv. En sunn i dentitet handler om at jeg = jeg,  og at jeg er i stand til å skille mellom det som er jeg og det som ikke er jeg.

Identiteten utvikles helt fra unnfangelsen. Alt vi opplever er med på å forme den, og på en måte kan vi si at identiteten er summen av alt jeg hittil har opplevd.

Mor er den første erfaringen jeg gjør. I begynnelsen er jeg en del av henne og hun er hele min verden. Alt jeg mottar får jeg fra henne: næring, emosjonell kontakt, varme og beskyttelse. Alt jeg opplever, opplever jeg gjennom hennes kropp og hennes følelser.  Hun er hele mitt univers.

.

Helene: «Hvis jeg spør mamma i dag om jeg var ønsket og elsket ville hun gitt meg et uforbeholdent ja! Men situasjonen var en annen da hun faktisk ble gravid. Hun syntes hun hadde nok med min storesøster og ville tilbake i jobb. Realiteten var at hun ble forbannet da hun ble gravid.»

.

Uten mor kan jeg ikke leve. Denne kjensgjerningen er ekstremt viktig for utviklingen av identiteten min. Hvis jeg vil overleve er jeg nødt til å tilpasse meg den virkeligheten hun representerer. Hvis jeg vil overleve må mor og jeg være på lag. Det betyr at hvis graviditeten er uønsket, overveldende eller skremmende for mor, må jeg forsøke og ta minst mulig plass og gjøre minst mulig av meg. Jeg må mestre paradokset – hvis jeg skal overleve kan jeg ikke finnes. Hvis mor for eksempel synes jeg har feil kjønn – må jeg innta en holdning til meg selv som er den samme som mors. Dvs:

Jeg = for mye

Jeg = feil kjønn

Jeg = feil osv

Franz Ruppert, professor i psykologi, kaller dette tilskrivelser (Ruppert Banzhaf 2018). Tilskrivelser dekker over det jeg i virkeligheten er. Det blir en del av selvbildet og skader utviklingen av identiteten min. Det dekker over Jeg.

Barn kommuniserer sine behov bl.a. gjennom gråt. Hvis mor synes jeg er for krevende og ignorerer gråten, avviser meg eller til og med straffer meg når jeg gråter, vil jeg lære å ignorere mine egne sanser og behov. For eksempel: jeg er sulten eller våt, men mor liker ikke at jeg gråter, så jeg holder gråten tilbake. For å unngå min mors avvisning må jeg altså selv avvise mine egne følelser og sanser. Jeg avlæres å ta vare på meg selv og lærer at mine behov ikke er viktig.

Jeg trenger sansene og følelsene for å vite hva jeg vil. Sansene og følelsene gir retning for viljen og er mitt kompass. Hvis jeg må undertrykke følelsene, eller straffen var så overveldende at jeg måtte splitte dem vekk, kan jeg ikke lenger merke dem.  Når jeg mister kontakten med mine genuine følelser, mister jeg med andre ord kontakten med kompasset mitt, dvs viljen min.

Jeg er ikke lenger Jeg        ->        Jeg = mors tilskrivelser

Jeg vil er ikke lenger min vilje      ->         Jeg vil = Mors vilje

Dette vil prege alle mine senere relasjoner; jeg tror at andres vilje er viktigere enn min egen, og min kapasitet til å ivareta meg selv er svekket. Manglende ivaretakelse fører til psykiske ubalanser, avhengighet eller isolasjon fra andre mennesker, og fysiske symptomer som kan utvikle seg til sykdom.

Det faktum at de fleste av oss har måttet splitte vekk viktige deler av jeget og viljen står sentralt i Rupperts arbeide, derav navnet Identitetsorientert Psykotraumeteori og Terapi (IoPT).

Intensjonsmetoden som terapiform viser meg veien tilbake til mitt sunne Jeg og min sunne vilje, og gradvis kan jeg gjenopprette kontakten med den jeg i virkeligheten er og med mitt indre kompass.

Identifikasjon

Identitet stammer som sagt fra Latin og betyr det samme. Identifikasjon har samme opprinnelse og grunnformelen for identifikasjon er i følge Ruppert   Jeg er det samme som du; jeg = du.

Identifikasjon er ikke i seg selv negativt. Medfølelse ville ikke være mulig uten identifikasjon, og barn lærer raskt gjennom identifikasjon og imitering.

Det viktige i denne sammenhengen er at vi er i stand til å skille mellom når vi er identifisert og når vi ikke er det. Dette krever en sunn identitet.

Hvis min identitet er svekket/skadet kan jeg i mindre grad differensiere mellom meg selv og omgivelsene. Da blir det nødvendig for meg – enten å tilpasse meg omgivelsene eller sørge for at omgivelsene tilpasser seg meg.

Hvis jeg derimot har et bevisst forhold til hvem jeg er (altså mitt Jeg), og kontakt med følelsene og sansene mine, og dermed min vilje (mitt Jeg vil) kan jeg skille mellom det som er jeg og det som er Ikke jeg. Da kan jeg hevde min mening uten å kreve at andre føyer seg. Jeg kan forhandle med omgivelsene eller velge å tilpasse meg uten å miste fotfestet eller følelsen av hvem jeg er i situasjoner der omgivelsene er uenig med meg.

Litteratur: Ruppert F, Banzhaf H (2018) Min kropp, Mitt traume, Mitt Jeg, Institutt for Traumearbeid.

FacebooktwitterpinterestmailFacebooktwitterpinterestmail