Identitet og traumer


Vi har en tendens til å se på tiden i mors liv som en ukomplisert, varm og trygg tilværelse. Resonansprosessene viser ofte en annen virkelighet, og det kan se ut som om svært få av oss kommer til verden uten traumer – traumer som skal komme til å styre store deler av livet vårt.

.

Jeg vil
Ordet identitet kommer fra latin og betyr  ”det samme”, altså å stemme over ens med seg selv. En sunn i dentitet handler om at jeg = jeg,  og at jeg er i stand til å skille mellom det som er jeg og det som ikke er jeg. Identiteten utvikles helt fra unnfangelsen. Alt vi opplever er med på å forme den, og på en måte kan vi si at identiteten er summen av alt jeg hittil har opplevd.

Mor er den første erfaringen jeg gjør. I begynnelsen er jeg en del av henne og hun er hele min verden. Alt jeg mottar får jeg fra henne: næring, emosjonell kontakt, varme og beskyttelse. Alt jeg opplever, opplever jeg gjennom hennes kropp og hennes følelser.  Hun er hele mitt univers.

.

Helene: «Hvis jeg spør mamma i dag om jeg var ønsket og elsket ville hun gitt meg et uforbeholdent ja! Men situasjonen var en annen da hun faktisk ble gravid. Hun syntes hun hadde nok med min storesøster og ville tilbake i jobb. Realiteten var at hun ble forbannet da hun ble gravid. Det gjorde noe med meg.»

.

Uten mor kan jeg ikke leve. Denne kjensgjerningen er ekstremt viktig for utviklingen av identiteten. Hvis jeg vil overleve er jeg nødt til å tilpasse meg den virkeligheten hun representerer. Hvis jeg vil overleve må mor og jeg være på lag! Det betyr at hvis graviditeten er uønsket, overveldende eller skremmende for mor, må jeg mestre paradokset – hvis jeg skal overleve kan jeg ikke finnes. Jeg må forsøke og ta minst mulig plass og gjøre minst mulig av meg. Og hvis mor for eksempel synes jeg har feil kjønn – må jeg innta en holdning til meg selv som er den samme som hennes, dvs:

Jeg = for mye

Jeg = feil kjønn

Jeg = for bråkete osv

Franz Ruppert, professor i psykologi, kaller dette tilskrivelser (Ruppert Banzhaf 2018). Tilskrivelser dekker over det jeg i virkeligheten er. Det blir en del av selvbildet og skader utviklingen av identiteten min. Det dekker over Jeg.

Vilje
Barn kommuniserer sine behov bl.a. gjennom gråt. Hvis mor synes jeg er for krevende og ignorerer gråten, avviser meg eller til og med straffer meg når jeg gråter, vil jeg lære å ignorere mine egne sanser og behov. For eksempel: jeg er sulten eller våt, men mor liker ikke at jeg gråter, så jeg holder gråten tilbake. For å unngå min mors avvisning må jeg altså selv avvise mine egne sanser og følelser. Jeg avlæres å ta vare på meg selv og lærer at mine behov ikke er viktig.

Jeg trenger sansene og følelsene for å vite hva jeg vil. Sansene og følelsene gir retning for viljen og er mitt kompass. Hvis jeg må undertrykke følelsene, eller hvis straffen var så overveldende at jeg måtte splitte dem vekk, kan jeg ikke lenger merke dem.  Når jeg mister kontakten med mine genuine følelser, mister jeg med andre ord kontakten med kompasset mitt, dvs viljen min og med hvem jeg er.

Jeg er ikke lenger Jeg        ->        Jeg = mors tilskrivelser

Jeg vil er ikke lenger min vilje      ->         Jeg vil = Mors vilje

Dette vil prege alle mine senere relasjoner; jeg tror at andres vilje er viktigere enn min egen, og min kapasitet til å ivareta meg selv er svekket. Manglende ivaretakelse fører til avhengighet eller isolasjon fra andre mennesker, og fysiske symptomer som kan utvikle seg til sykdom.

Det faktum at de fleste av oss har måttet splitte vekk viktige deler av jeget og viljen står sentralt i Rupperts arbeide, derav navnet Identitetsorientert Psykotraumeteori og Terapi (IoPT).

Professor Ruppert har utviklet Intensjonsmetoden, et fascinerende og målrettet verktøy som viser veien tilbake til oss selv og vår sunne vilje. Gradvis kan kontakten med den jeg i virkeligheten er og med mitt indre kompass gjenopprettes.

.

Identifikasjon
Identitet stammer som sagt fra Latin og betyr ”det samme”. Identifikasjon har samme opprinnelse og grunnformelen for identifikasjon er i følge Ruppert  Jeg er det samme som du, dvs   jeg = du.
Identifikasjon er ikke i seg selv negativt. Medfølelse ville ikke være mulig uten identifikasjon, og barn lærer raskt gjennom identifikasjon og imitering. Det viktige i denne sammenhengen er at vi er i stand til å skille mellom når vi er identifisert og når vi ikke er det. Dette krever en sunn identitet. Hvis jeg har et bevisst forhold til hvem jeg er (altså mitt Jeg), og kontakt med følelsene og sansene mine, og dermed min vilje (mitt Jeg vil) kan jeg skille mellom det som er jeg og det som er Ikke jeg. 

Når dette skillet er utydelig for meg vil jeg identifisere meg med omgivelsene for å føle den støtten jeg mangler inne i meg selv.  Jo mer identiteten er skadet, jo større er faren for sterk og ubevisst identifikasjon.

Min første og mest grunnleggende identifikasjon er mor. Siden identifiserer jeg meg med far og andre objekter. Det kan være med familie («slik gjør vi det i vår familie»), kultur, hudfarge («jeg er svart!»), religion (”Du skal ikke ha andre guder en meg”), et fotballag (Vålerenga), mitt yrke («jeg er lege», «jeg er elektriker»), mitt fedreland («Make America greate again»), med et menneske jeg beundrer, min partner, et politisk parti, med de svake i samfunnet osv. Listen er endeløs.

Hvem og hva er du identifisert med…?

(Litteratur: Ruppert F, Banzhaf H (2018) Min kropp, Mitt traume, Mitt Jeg)

FacebooktwitterpinterestmailFacebooktwitterpinterestmail