Fra raseri til Sannhet


Publisert i
Visjon/5 – 2012 /Norge
Nye meninger 23. juli 2016

Les også: Om kjærlighet og sannhet

 

Hat og aggresjon er aldri er et tegn på å ha rett, men en varselklokke om det motsatte. Når hat tennes, slukner sannheten, og gjør det nødvendig å vende blikket mot oss selv. Jo større forbrytelse som er blitt begått mot oss, jo større fortvilelsen og raseriet er, jo mer radikal må vår selvansvarlighet være.

Det ble ikke slik han hadde tenkt. Den 22. juli 2011 virket ikke splittende, men samlende på menneskene i Norge. For en liten stund.
«Hvis ett menneske kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi sammen kan vise» sa vi, og den modige viljen til å legge fokuset langt unna sinne og hevntanker, er uendelig vakker. Men er vi villig til å gå et famlende skritt videre inn i kjærligheten?

For dette vakre utsagnet bærer i seg et mulig paradoks, nemlig polariseringen: «han der med hatet» og «alle oss andre med kjærligheten». Å polarisere med egenskaper og mennesker, er noe vi alle gjør. Det er veldig menneskelig, men det er også det motsatte av kjærlighet.

Etter den 22. juli var vi alle venner – kristne, muslimer, lyse og mørke – fordi ingen av oss var ham. For en liten stund kunne hele Norge være venner, fordi Anders Behring Breivik var så ond at han kunne bære ondskapen for oss alle sammen.
Men er det sannhet?

Fra vanlige mennesker hørte jeg: «politiet skulle skutt ham der på øya», og «jeg håper han tar livet av seg selv i fengselet...», eller «jeg synes bare synd på ham...».
Slike holdningene er like vanlige som de er primitive og overfladiske. I det første er vi identifisert med vårt hat, og i det andre med en vammel ‘medfølelse’, som fullstendig glemmer å forholde seg til hva han faktisk gjorde den 22. juli.

Det som skjedde den 22. juli 2011 er ufattelig i sin grusomhet, og en naturlig, sunn og menneskelig reaksjon når unge uskyldige mennesker blir forfulgt og myrdet, er et rungende, rasende NEI for faen!! Mitt eget nei var sort som natten.
Men også hjelpeløst. For ingenting kan gjøre det ugjort.

Anders Breivik duger imidlertid ikke som objekt for hat. Han er for ubetydelig og for norsk til at vi kan føre krig mot ham. Det gir oss muligheten til å droppe vårt fokus på ham, og rette oppmerksomheten mot oss selv: Hva med hatet han vekker i oss? Eller sagt litt mer utfordrende; hva skal vi gjøre med dét i oss som ligner ham?

Hat er ekstremt destruktivt. Og så farlig at det ikke handler om å innta rett eller galt standpunkt, men om å forstå at hat aldri er sant. Det er bare en følelse vi må velge å ikke tro på, fordi hat gjør enhver sannhet om til løgn.

Ved fysisk vold må vi skille mellom offer og overgriper, men som psykologisk fenomen er det to sider av samme sak. Vi er alle ofre og overgripere. Langt oftere enn vi er klar over vender vi vår destruktivitet mot hverandre og mot oss selv. Nordmenns behandling av tyskerbarn etter 2. verdenskrig er et stygt og tydelig eksempel som viser at nettopp når vi er under press er det vanskeligst, og viktigst, at vi mestrer å skille følelsene fra omstendighetene.

geirangerfjord fossefallDet er så mye jeg ikke forstår, men jeg klarer ikke helt å se ondskap som – ondskap. Selv opplever jeg hat og raseri som uttrykk for hjelpeløshet. Kast et blikk mot Midtøsten: når mennesker er overveldet av en situasjon vi ikke har ressurser til å løse, flykte fra, overvinne eller forsvare oss mot (eller noe minner om en slik opplevelse), da våkner hatet.

Ved å aktivere hat eller raseri, skaper vi en illusjon av å være i kontroll, men ikke uten omkostninger. «Hat er som å drikke gift og håpe at den andre dør» var det en som sa. Uttrykt så enkelt blir hat nærmest en patetisk strategi, men vi gjør det alle sammen.

Sinne og hat er som alt annet – energi, og bærer i seg en mulighet for noe kreativt, men kun når det våkner fra bevisstløs projisering til selvansvarlighet, slik at det ikke lenger er reaktivt. Det behøver verken fornektes eller ageres ut. Det kan transformeres. Men det krever ryggrad og selvinnsikt.

Når jeg forsøker å ta inn en virkelighet som den på Utøya 2011, reagerer jeg med hjelpeløshet og raseri fordi realiteten er så ubegripelig, nådeløs og fryktelig at jeg ikke klarer å favne det.

Når jeg gir avkall på objektet (Breivik), forblir raseriet hos meg. Da er det ikke lenger farlig, bare smertefullt.

Om jeg våger å bie litt i smerten, oppdager jeg flere nyanser, og i raseriets laserskarpe egg, brenner faktisk fremdeles et ønske om å utslette – ikke Anders Behring Breivik – men løgnene som skaper lidelse mellom oss. Verden er full av slike løgner, og inkluderer min egen løgn om at jeg er kjærlighet og en annen er ondskap. For jeg vet at jeg er begge dele og heri ligger det egentlige potensialet for fred:

Hvis vi øver oss i å bli bevisst vår egen indre vold, vil vi i pressede situasjoner kunne si «Hei sinne, hei hat, hei selvrettferdighet, hei fordom; jeg ser at du er der!  – og Gud hjelpe meg – men jeg vil ikke tro på deg, for jeg vet hva du er, og jeg er større enn deg.»

Kun slik, ved å erkjenne at vi er det vi tenker om den vi fordømmer, kan vi slutte å være det. Å mestre dette paradokset er den utfordring kjærligheten gir oss.

Veien dit krever at vi våger det smertefulle punktet av hjelpeløshet. For nettopp ved å hvile litt i dette uutholdelig handlingsløse punkt, finnes en mulighet for helbredelse – der møtet med virkeligheten får lov til å knuse et herdet hjerte åpent.  Der raseriet forvandles til eggen som skjærer bort løgnene. Den som har vært der vet hva det betyr. Først da kan en si som fredsprisvinner Liu Xiaobo; «jeg har ingen fiender». Det fratar oss ikke evnen til å handle, men forvandler bevisstløs negativitet til konstruktiv kreativitet.

Det norske rettssystem tar seg av Breivik. Min impuls til å peke på viktigheten av å hente hjem vår egen aggresjon, er ikke formidlet i mangel på respekt for smerten til dem som ble direkte berørt. Jeg påstår verken at det er rettferdig eller enkelt. Tvert i mot, å bære det ubærelige, er det modigste og vanskeligste, men også det mest helbredende vi kan gjøre for oss selv og for hverandre.

 poppyfield

 

Les også:
Om kjærlighet og sannhet

Facebooktwittergoogle_pluspinterestmailFacebooktwittergoogle_pluspinterestmail